29. november., 2020

 

 

Adventstid – unn deg korte lommer av stillhet!

Advent betyr som kjent å vente/ventetid. I betydningen forberede seg på det som kommer (Advent er latin og betyr «komme»). Det vi må innrømme, er at når vi sier advent, vet vi at det betyr en stadig økende hektisk aktivitet. For mange sammenfaller det nok med en lengsel etter å stoppe opp og besinne seg på hva denne hektiske aktiviteten egentlig bunner i. Hva vi venter på. Men alle de konkrete oppgavene, en forberedelsestid handler også om det.

Ja, det handler også om å ville være klar – med det praktiske(!), slik at selve besøkelsestiden – julen – kan bli så forberedt som mulig. Vi kjenner jo jødenes forberedelse foran hver ukes sabbat. Når sabatten kom, kunne strev legges bort. 

For vi vet: I en gryende visshet om at noe godt skal opprinne, det er en lysning som er god å være til i.

Er vi realistiske i dette, erkjenner at, ok, desember kan få lov å være hektisk, bør vi også være realistiske i dette at forventnings-tiden er ment til å være en svært rik tid! Vi vet jo det, helt fra vi var barn … vi vil jo ikke være ventetiden foruten. Slik er det jo i påvente av alle livets rike hendelser. Men om vi vil kjenne på den gode forventingen, er det nødvendig å stoppe opp og løfte blikket mot øst. For vi vet: I en gryende visshet om at noe godt skal opprinne, det er en lysning som er god å være til i.

Men Jesus ble vel født en gang for alle, i Betlehem for 2000 år siden. Så dette med Jesu komme … Oppstandelsen forandret tilværelsen; Jesu komme er tilværelsens store prosess. Etter ønske fra Gud om å møte ethvert menneske der de er – nå – til en relasjon som forandrer, helt til den dag Gud er alt i alle (1 Kor 15:28). Guds kjærlighet skal være alt i alle, om det kjennes bedre. Vi utslettes ikke som i en østlig tenking om å gå ‘opp i Altet’.

I dette bunner vår takknemlighet til Gud. Vi skal ‘guddommelig-gjøres’ var oldkirkens ‘uhørte’ utsagn, basert på Peters brev, blant annet (2 Pet 1,3–4). Både vår metafysiske del og vår kropp skal forvandles. Og gjennom å ta vår kropp på alvor, endres vår ånd. Og vise versa.  

Og i dette skal vi heller ikke glemme at i det hverdagslige, i våre konkrete, praktiske handlinger – det såkalte stevet – kan ligge et aspekt av ærbødighet og å vise hengivenhet til Lyset som kommer. Det handler om mentalitet. Oppmerksomhet. 

«En god vane er å – hver gang du tenner et lys med levende flamme –si høyt, hviske eller tenke: Jesus, du er verdens lys!»

Særlig i dagens digitale virkelighet kan det være sunt å være ‘analog’ og praktisk … Men dette må ikke hindre oss i å også unne oss å dvele ved selve hendelsen vi venter på; kjernen, budskapet – også midt i en hektisk tid. Ikke av plikt, men med et ønske om å få smake sødmen av forventingen.

Det er mange måter å gjøre dette på. Erfaringen sier det vil handle om:

– stillhet.
(Noen minutter. For eksempel 5.)

– kanskje tenne et telys
(Feks foran sitt ikon eller Bibelen, under en adventsstjerne … )

– både la tankene passere uten oppmeksomhet, som en elv. Om man ønsker, forme en tanke, ord – som en undring, et sukk, en bønn. 
(Den åndelige tradisjonen råder oss å i det minste bevege leppene – vi er kropp)

Til hjelp til dette siste, vil vi legge ut en side fra boken som en kjent svensk forfatter, Ylva Eggehorn, berømmer og som er omtalt nedenfor, Med tomme hender : Bønner i ventetider. Den er nettopp utgitt med tanke på dette: 

 

Denne vanen med tid i stillhet er jo slett ikke spesifikk kristen. Men man kan tenke at den er universell fordi Gud er alle skapningers Gud. Og det er ikke kun i adventstiden, men selvsagt gjennom hele året vi vil ha glede av å ha tilegnet oss denne vanen. Og selve dette fokuset – budskapet om Jesu komme – bør virkelig være ett av den kristnes hovedfokus gjennom hele året: la oss bli fylt av glede over at lyset har stått synlig fram i verden. Ordet!

Evangelisten og apostelen Johannes, som er hengivent opptatt av skjønnheten i Ordets komme, beskrev en virkelighet vi har problemer med å finne en balansert tanke i: «Vi vet at vi er av Gud, og at hele verden ligger i det onde.» (1 Joh 5,19)

Selv om dette var tiår etter Jesu virke, var det før kristendommen fikk bred tilslutning i områdene rundt Middelhavet. Nå er skillelinjene langt fra klare. Og vi opplever at kjærligheten generelt og langt på vei kan være vel så varm hos mennesker som på ingen måte regner seg som kristne. Men ut fra katolsk (les: felleskristen) skaper-tro er ikke mennesket generelt helt og holden ‘falt’, ikke totalt avskåret fra kjærligheten/Guds bilde i oss, tross Bibelens fortelling om syndefall og behov for frelse. Bare tenk på morskjærligheten.

I alt dette finnes en provoserende tanke. For mange: I den grad ‘en bedre verden’ framstår, har dette sin rot i at Kristi kommes ‘effekt’ stadig mer gjennomsyrer verden. Som understrøm. Parallelt har skaperverket i seg goder som kan frembringes i en helt ‘sekulær ånd’. Det som er urett, er at begge strømmer foregår uten å bli erkjent som Guds gave gjennom skaperverket og som en metafysisk gjenopprettelse. Mennesket tar selv æren (tross krig, nød og elendighet) for en stadig mer synlig , iblant kun tilsynelatende, universell kjærlighet. La oss legge til at dette også i høyeste grad er et felles ‘problem’, blant troende som ikke-troende. Å ta æren for det som får varig verdi over tid for fellesskapets beste. Det er den troendes oppgave å gi Gud æren for alt godt. Slik Carl Fredrik Engelstad (engang sjef for Nationaltheatret) i sin roman om Frans av Assisi legger ordene i hovedpersonens munn om at det er Kristi glede å bruke oss i sin tjeneste.

Å forkynne dette er vårt kall, tross at det er den motsatte holdning og tro som møter oss i dagens sekulariserte virkelighet. Vi er invitert til å ha ett fokus over, under, i alt annet: Kristi komme! En god vane er, hver gang du tenner et lys med levende flamme, kan du si høyt, hviske eller tenke: Jesus du er verdens lys! 

Hva som ligger i dette, vil oppta hele vårt liv å grunne på. 

Med boken Med tomme hender : Bønner i ventetider har Ulla Käll kommet oss i møte med hjelp til å sette av en stund i forventning hver dag.

Vi vil poste den første uken i advent her på våre nettsider. Boken har det samme fokus i alle vente- og høytider: faste, påske, pinse, advent og jul. En skatt gjennom året, år etter år. 

 

Boken kan du lese mer om HER  

 

 

 

---

Også i Høytidene