Dit du følger meg | dikt



Kirsti Hole
Dit du følger meg | dikt

«ei blanding av djerv sjølutlevering og trusvedkjenning […] Eg skriv om ei bok som gjer sterkt inntrykk på meg.»
Knut Ødegård, Vårt Land

Innkjøpt av Norsk Kulturråd

Er dette den fødte dikter? skrev Jan Jakob Tønseth i Morgenbladet om Kirsti Holes debut, «Døgnskrift». Tross omtale som ytterst få debutanter er forunt, skulle nær et helt liv – og den smertefulle erfaringen fra å leve et år i dødens forgård – få passere, før hun diktet igjen.


    • «Dit du følger meg» beretter om livsomveltende erfaringer når forfatteren brått rammes av aggressiv kreft. Et hardt behandlingsløp venter, og utfallet er ikke gitt på forhånd. Hun velger å gå mørket i møte med tillit til at Guds blikk er et virkelig blikk. Underveis preges bibelske motiver inn i hverdagen, som troshandlinger uten forventning eller betingelse om et erfart gudsnærvær.

      Med poetisk kraft og språklig styrke formidles virkelighetspoesi med dypt alvor og intens livsvilje.
      Drypp av lakonisk humor bringer letthet inn i samlingen, og vakker melodisk og ledig rytmisk diktning er framtredende. Den menneskelige fortvilelse som følger med sykdomsforløpet, samt styrken i det religiøse, fester seg hos leseren.

      Er dette den fødte dikter? skrev Jan Jakob Tønseth i Morgenbladet om Kirsti Holes debut, «Døgnskrift».

 

 

 

Alles øyne venter på deg | Sal 145,15

 

Alles øyne venter på deg,

Gud,

og du gir dem mat i rett tid.

 

En dag kommer rett tid

til meg også

 

Jeg løfter vingene litt,

helt utrent,

dumper utfor kanten

og lander i den mektige hånda di

Jeg åpner nebbet

og du legger noe i det

 

plutselig er det ikke så vanskelig

å svelge lenger

 

Påskeaften skriver de meg ut,

jeg forlater rommet og sporene av hud

Jeg har skiftet ham

mens jeg har vært der. Stakkars hun som vasker

 

Jeg går opp trappa hjemme

på svake, numne bein,

det tar tid. Tenker jeg

får holde meg i denne etasjen

en stund

 

Dagen etter står du opp

som du alltid gjør,

og lyset fra den tomme graven

veller mot meg

når jeg lener meg frem

og titter inn

 

*

 

Jentene mine

 

Jeg tenker på

jentene mine

på hvert sitt universitet

bøyd over studiet, ute med venner,

ute i verden, likedan som før

låser de seg inn i det kjente

kollektivet med musikk på ørene

når kvelden kommer

 

I feeden som ruller gjennom dagen

legger det seg et bilde

av meg

som ingen har sendt

og som ikke kan slettes

 

og som bare er synlig for dem

 

Jeg vet helt herifra at det,

det er virkelig ensomt

 

Skulle ønske jeg kunne

viske det ut, stryke det vekk

slik jeg en gang strøk håret bort

fra pannene deres

og kysset dem god natt

 

Nå kan jeg ikke en gang

klemme dem når de er på besøk,

det lave immunforsvaret

stiller seg imellom oss

 

men kjærligheten blir hengende

keitete i rommet


 


Relaterte utgivelser


Motta vårt nyhetsbrev!

Følg mednyheter og gode tilbud fra Efrem forlag.