Hvorfor stortingspresidentens bestefar tegnet seg med korsets tegn

08. desember., 2024

Stortingspresident Masud Gharahkhani sto nylig fram i VG og på Dagsrevyen (og på egen Facebook-side) og snakket varmt om kristen julefering, inkludert skolegudstjenestene. Selv om Gharahkhani er muslim, kom det nok ikke like overraskende på alle.

 

Gharahkhani har tidligere engasjert seg for trosfrihet, blant annet for utfordringene i Iran, der han er født og hadde sine første barneår. Til Norge kom han som femåring. For familien ble Misjonskirken en viktig støttespiller den første tiden. Og Masud, både som gutt og ungdom, hadde nær kontakt med menigheten; han fulgte til og med konfirmasjonsundervisningen der. 

Foto: Peter Mydske/Stortinget

Det var da Gharahkhani var guttunge at historien med bestefaren utspant seg. Scenen er gjengitt i boken Ansikt til ansikt der forholdet mellom muslimer og kristne er tema, både historisk og i vår tid. Gharahkhani forteller om bestefaren: 

«Da vi en gang gikk forbi Bragernes kirke i Drammen, så jeg at han tegnet seg med korsets tegn. 
– Jeg sa: «Hvorfor gjør du det, bestefar? Er ikke vi muslimer?» 

Det er interessant hva bestefaren svarte. Men først: Noe av de viktigste Dagfinn Stærk peker på i sin bok om tematikken, er dette å være forankret i sin egen tro. Det skapte kanskje en viss usikkerhet for den unge Masud å se bestefaren gjøre en så tydelig kristen gest. Han kjente tydeligvis til det å korse seg, selv om det vel neppe var vanlig å se i en frikirke. Men vi lar være å overtolke, både gutten og bestefaren.

Boken Ansikt til ansikt. Islam på kristen jord - en historie om erobring og dialog gir oss tidsbilder fra vår egen tid, men er rikelig mettet med beskrivelser, dialoger og fakta om hendelsene fra epoken da Muhammed, som hadde tatt til våpen, begynte å ekspandere både vestover (Afrika), nordover (Midtøsten) og østover (Persia). Etter ganske kort tid hadde muslimene lagt under seg store områder som den gang hadde hovedsakelig kristen befolkning. 

Et tankekors er at de første misjonærene til Kina kom fra Persia, dagens Iran.  

 

Bildet på boksomslaget er fra Hagia Sofia-katedralen i Istanbul. Den er de senere årene blitt omgjort til moske, der den eldgamle kristne ikonografien nå er tildekket med segl. 
Tidligere var katedralen museum.

 

Muhammed og hans etterfølgere erobret (nær hele) Spania i vest, Nord-Afrika langs hele Middelhavets kyst samt Midtøsten helt øst til Persia. 

Boken underslår ikke at dette ble en krevende forandring for den kristne (og jødiske) befolkningen. Når krigshandlingene var over (den bysantinske keiseren ville jo ikke gi fra seg land uten videre) leser vi om vold og overgrep fra de nye makthaverne. Samtidig fikk ‘Muhammeds hær’ mange steder ikke den motstand de ønsket seg – forteller kilder – noe som kunne føre til nedslaktinger; det er jo ikke ulikt tragedier som er avdekket under de ‘kristne’ korstogene noen hundreår seinere. 

Men, nå det er sagt: I boken får vi også gjengitt episoder preget av gjensidig respekt og forbausende frimodig dialog. Dette er forfatterens sterkeste anliggende.  

 

Det var ikke så lett i denne tiden å vite forskjell på kristen tro og hvilken tro det var muslimene brakte med seg, særlig i starten av epoken. Sistnevte hevdet jo å være de rette etterkommere av Abraham. Selv om patriarker og andre fra kristent hold kunne avvise at islam var «den rette tro etter Abraham», var det likevel mange kristne som ble muslimer. Det ga dem rett og slett bedre muligheter og tryggere levekår. Troen mistet sin betydning.

Dhimmi er et begrep fra denne tiden. 

Et tilnavn på både jøder og kristne. Disse måtte betale en ekstra skatt, men de ble også gitt en form for beskyttelse mot fiender av Kalifen, tittelen på lederen av det til enhver tid muslimske riket.   

Et helt kapittel er viet en interessant samtale mellom patriarken for Østens kirke og kalifen. Men det er på høy tid å gjengi hva Gharahkhanis bestefar svarte:

«Da vi en gang gikk forbi Bragernes kirke i Drammen, så jeg at han tegnet seg med korsets tegn. 
– Jeg sa: «Hvorfor gjør du det, bestefar? Er ikke vi muslimer?» 
– Han svarte: «Men dette er også mitt gudshus.»

Et interessant og flertydig svar. Trolig fra én som var godt forankret i sin tro som muslim. Overfor en annen religiøs retning var dog gjensidig kjærlighet oppstått. 

Dagfinn Stærks bok er viktig. Den gir oss som lesere hjelp til å sortere både  historiske fakta, på godt og ondt, og bearbeide en eventuell svak eller tiltakende frykt ved det økende muslimske nærværet i Europa. 

En interessant bok, fin julegave!

Dagfinn Stærk, Ansikt til ansikt. Islam på kristen jord – en historie om erobring og dialog.  Bla i boken | kjøp her 

 

Andre nyheter fra Efrem, som boken Roma-Amor (om vår kulturs identitet blant annet) samt kritikerrost skjønnlitteratur og mye annet, finner du her!

 

 

 

Legg igjen en kommenar

Kommentaren vil bli godkjent før den blir synlig

Navn *

E-post *

Kommentar *

---

Også i Aktuelt