For the record: Aage Hauken har et rikt forfatterskap. Hans kulturguider på Aschehoug er flere, den gang smale bøker (som «Det underjordiske Roma») solgte godt nok for store forlag, til og med i firefarget trykk. Han har skrevet en rekke andre bøker på en akse fra krim (serie med en pater, selvsagt, som hovedkarakter) til teologiske, kirkehistoriske og bibelrelaterte utgivelser (som hans seneste på dette forlaget, Disippelen som Jesus elsket. Hvem skrev Johannesevangeliet? Frisk, overraskende, nytenkende og berikende bok, tross den trauste undertittelen …).
Men vi skulle besøke Roma. Eventyret handler ikke bare om vårt samfunns verdigrunnlag, eller alle minnesmerker fra antikken og opp til i dag, som jo er utallige. De som tar oss med gjennom viktige etapper av vår historie. Den besøkende får noe mer enn sin samtids fundament. Som kan erfares på en helt personlig måte.
Noe dveler i oss. Bevisstheten leter innover, kanskje endog ubevisst, og noe hentes ut, vekkes til live, blir oss bevisst; vi blir amorøse. Det er ikke så ille. Vi evner jo ikke så lett å lytte til vår ånd. Det vi ikke begriper, finner sitt utløp i det synlige; det materielle og kroppslige. Inntrykkene er jo formidable, skulpturkunsten som kan skimtes i hvert eneste portrom i byen får oss til å lengte tilbake til en tid da det ikke var kvantitet, men kvalitet som ble bejublet. Den overveldende vakre billedkunsten. De dypeste tankene i oss går litt for seg selv og undres på om det finnes et språk til dette som dveler i oss. Men vi vet jo ikke helt hva det er. Det religiøse språket og perspektivene vårt hjerte har hørt oss messe før, tilfredsstiller ikke denne underlige lengselen.
Vi hviler ‘synapsene’ på ett av de små familiedrevne spisestedene, nyter solen og cappuccinoen, og senere vinen. Nei, hvorfor ikke nå …
«Vi må bare vite å øse av denne i en tid som begynner å bli historieløs.»
Roma rommer hele vår eksistens, på godt og vondt. En kreativ og elskverdig, men også mørk del av vår menneskelige natur; en umettelig lengsel … etter lykke og fremgang, begjæret, egoets imperiebygging og herskerkunst, så vel som vold og herskerkult. Dog – fra denne byen nådde kristendommen også Norge; en reise på nær tusen år. Kristningen av vårt land gir oss Roma i gave, både i form av vårt samfunns røtter – òg som en evigvarende kilde til kunnskap og tro. Vi må bare vite å øse av denne i en tid som begynner å bli historieløs.
Til Roma – og motvillig tilbake igjen. Men da er vi ikke lenger de vi var, vi er blitt fornyet – skal vi si forynget? – i vårt indre. Slik spør forfatteren. Er det mulig å ikke forelske seg i denne byen? Er ikke ordet malplassert?
Aage Hauken gir oss en beretning om en slik forelskelse, én som tiden ikke har klart å slukke. Dronningen blant byer sviktet ikke, men viste seg å være en evig kilde til inspirasjon og fornyelse for ham.
Han forteller om sine første besøk som student i regi av universitetet i Bergen, om hans møter med byen som ung voksen, hans tid som foreleser på Agelicum (ett av Vatikanets universiteter der) stadig betraktende, og sent i livet fortellende som guide i Roma.
Men han har jo også fornøyelige ting å fortelle. I kapittelet «Drama i pavebyen» får han nærmest prøve seg som pave, i alle fall visuelt. Vi forstår hvor nær Hauken var begivenhetene og ryktene da pave Johannes Paul 1 døde etter kun 33 dager på Peters stol.
Det er i denne tiden han for første gang gjester Vatikanhagene. På et noe uortodokst og komisk vis. Og her, «behind the scenes», får han også bekreftet rykter:
Foto: Adobe stock
Ikke så lenge, nei. Og hvordan han kom seg inn og på komisk vis ut, det skal vi ikke spoile her.
Det er blitt en innsiktsfull, tankevekkende og underholdende bok om vår kulturs vugge, kjernen i europeisk identitet. En motvekt til historieløsheten som brer om seg.
💫 Bokens innledning som trekker de store linjene, og dens epilog med forfatterens åpne hjerte, er verd bokens pris alene. Her behøves én til deg selv og ett eksemplar til å legge under et tre 🎁🎄
I bokhandelen eller portofritt fra vår nettbutikk her
Kommentaren vil bli godkjent før den blir synlig
Nylig sto landets stortingspresident, Masud Gharahkhani, fram på egen Facebook-side, i VG og på Dagsrevyen og snakket varmt om kristen julefering, inkludert skolegudstjenestene. Selv om Gharahkhani er muslim, kom det nok ikke like overraskende på alle.
Når man er trygt forankret i sin egen tro, kan man også forholde seg godt til andres og se verdier også i dem. Men få har uttrykt det så sterkt som Gharahkhani bestefar, både ved å selv korse seg, men også ved sin begrunnelse.
Foto: Marit Hommedal
Nobelprisen i litteratur 2023 til Jon Fosse har gitt denne innsiktsfulle teksten ny aktualitet: «Nå om dagen leser jeg Fosses Septologien og får bekreftet alt jeg tidligere har sagt og skrevet om Fosses litteratur», skriver Kjell A. Nyhus, forfatteren bak U Alminnelig – Jon Fosse og mystikken på Efrem forlag, i denne bloggposten fra 2019. Boka om Fosses kilder ble utgitt allerede i 2009, men er fortsatt like aktuell.
Foto: Harold Leenderts
«Gjennom ærlig refleksjon om kriser, anfektelser og gleder i eget trosliv, inviterer hun leseren inn i en form for sjelesørgerisk "samtale"», skriver Leif Gunner Engedal, nestor innenfor tematikken, i sin anmeldelse av “Når hjertet søker Gud».