Sakprosa

Dyrenes evangelium

Dag Øistein Endsjø

449,00 kr

Dag Øistein Endsjø
DYRENES EVANGELIUM [Illustrert]

«… nett den boka du ikkje visste du ønska deg til jul […] Dag Øistein Endsjø har her laga ei bok som på vakkert vis plasserer oss menneske inn i ein samanheng med dei Gud har skapt oss saman med.»
Sofie Braut, Dagen  

«Boken fremstår som unik, tiltalende og vakker, og handler om noe mange vil være nysgjerrige på – både barn og voksne.»
Siri Martinsen, NOAH – For dyrs rettigheter  

Dyrenes evangelium er høyst aktuell – siden forestillingene fra selv de eldste kildene er mer aktuelle enn noensinne for en klode truet av naturkrise og miljøødeleggelser. Boken er en vandring gjennom religionenes historie, der vi finner dyr, guder og mennesker side om side. Det handler om kjærlighet. Det handler om ærefrykt for livet. Det handler om hvordan vi alle er forbundet.

I begynnelsen var dyrene!

Dyrene var der da Jesus ble født, da Buddha lå før døden. De vandret med Muhammed og var der da Krishna satte hele skapelsen i ro med sitt fløytespill. Så hvilken rolle spiller dyrene i troen? Hva sier de mange religiøse beretningene om hvilken plass dyrene har i vår tilværelse? Og hva sier dette om oss og hva vi nå gjør med jorden? 

I kunsten. Boken viser oss også hvordan religionene har fremstilt samspillet mellom dyr, guder og mennesker i billedkunsten, fra steinalderens hulemalerier til aztekiske manuskripter og middelalderens heraldikk. Forfatter Dag Øistein Endsjø er selv bokens illustratør, der hvert oppslag er illustrert i henhold til en spesiell religiøs og kulturell tradisjon.  

Et eget kapittel til slutt forteller mer om dette og gir innblikk i Endsjø sine mange særegne møter med dyr på ulike steder over hele kloden.   

Forfatteren lar 75% av royalty-inntektene tilfalle de tre organisasjonene Birdlife, Noah – For dyrs rettigheter og Naturvernforbundet. 

• Bokinfo
• Detaljer
• Anmeldelser
• Om forfatteren

• Boka blir utgitt 24. september. Kan forhåndsbestilles, portofritt tilsendt.

  
  
• Dyrene og våre fortellinger
• Du ser dem i det flakkende lyset av fakkelen du har bragt med deg. Dyr. Mengder av dyr. Et utall av ulike dyr malt titusener år siden på huleveggene langt inne i det massive fjellet. Det er mammuter og fugler, vortesvin og urokser, steinbukker og huleløver. Og mange flere. Alle dypt inne i bergets mørke.
      Idet dyrene farer over huleveggene kan vi ane at noe skjer. I spillet av lys og skygger får vi en fornemmelse av urgamle beretninger. Beretninger om dyr i møte med mennesker, om dyreflokkers vandringer, om enkeltdyr og deres skjebne.
      De sirlige fremstillingene vitner om en uendelig dyp respekt for hver og ett av dyrene. Hvert individ er omhyggelig fremstilt. Hvert eneste dyr fremstår som et levende, pustende, tenkende vesen. Akkurat som oss selv.
      Hvilke beretninger som en gang ble fortalt om disse vakre dyrene, husker vi ikke lenger. Om vi synes å høre gjenklang av forgangne stemmer i hulegangene, forblir de for alltid hinsides vår fatteevne, umulig å skille fra lyden av dryppende vann, av de uendelig svake vindpustene som når helt inn hit og fra lyden av de mange små vesenene som bebor disse stedene.
      Men hva vi ser, er et vitnesbyrd om hvordan dyrene siden tidenes morgen har fylt så mange av våre viktigste fortellinger, våre myter og våre hellige beretninger. Akkurat som i dag. Akkurat som gjennom hele vår historie.
      Dyrene og vi er forbundet i et fellesskap av fortellinger. En uendelighet av fortellinger som utgjør vår virkelighet, vår tro, vår verden. Fortellinger om hvordan vår tilværelse er uløselig knyttet til våre medskapninger, om en grunnleggende respekt for dem vi deler vår verden med, om en dyp forståelse av hvordan dyrene også har sin egen virkelighet.
      Dyrene som har vært der på huleveggene i mangfoldige årtusener, er slik en evig påminnelse om den sentrale rollen dyrene har og alltid har hatt i beretningene som omgir oss. I beretningene som fyller vår tro. I fortellingene som sier oss hvem vi er. I historiene som definerer selve vår menneskelighet.
      Men om vi skal se nærmere på hva religionenes beretninger sier om forholdet mellom mennesker og dyr, bør vi kanskje først gå tilbake til begynnelsen. Helt til begynnelsen.

   

  Eksempel fra teksten om bokens illustrasjoner:

  side 20 | I Guds umiddelbare nærhet

  Billedmontasjen er av Maria og Jesubarnet sammen med forskjellige dyr jeg selv har fotografert, stort sett ute i naturen. Disse inkluderer blant annet en liten dansende fugl som fulgte etter meg i Mount Pitt-skogen på Norfolkøya, en av gorillaene jeg for over tretti år siden møtte etter å ha vandret i timevis i fjellsidene i nasjonalparken i Virunga øst i Zaïre, en due som ble klekket ut og vokste opp på balkongen min på Oslos østkant, en selskapssyk firehornet vær som stadig kom bort til meg for å bli klappet på Kirk Michael-kirkegården på Isle of Man, den da omtrent 185 år gamle skilpadden Jonathan som jeg fikk møte der den holdt til i hagen til guvernørboligen på St. Helena, en høne som passet godt på ungene sine som jeg møtte utenfor den gamle tyske katedralen i Togoville i Togo, en vandrende landkrabbe jeg traff en sen kveld på et fortau i Oranjestad på Aruba, en av de mange fine lundefuglene jeg fikk møte over tretti år siden på Whalsey på Shetland, en fregattfugl som hilste på meg på Nauru, en selunge som hoppet opp i kajakken min i Walvis Bay i Namibia, en nysgjerrig viscacha som plutselig satt der og så på meg i Urubamba i Peru, en bavian med ungen sin jeg traff i veikanten i fjellene utenfor Abha i Saudi-Arabia, et ekorn jeg matet i universitetsparken i min fødeby Ann Arbor, Michigan, en sommerfugl på den vesle kanaløya Herm, en hyggelig pelikan i Lambaréné i Gabon som var etterkommer av Parsifal, pelikanen som i sin tid var slik en god venn av Albert Schweitzer, en sulten lemur jeg traff på parkeringsplassen til N’Gouja-stranden på Mayotte, og en lettet pansermalle jeg så i et akvarium i Trondheim som i sin tid førte til at jeg skrev et lenger essay om den i Syn og segn. Min søster Christine har tatt bildet av rypen i vinterdrakt som likte å holde seg i nærheten av mennesker på Nevelfjell, mens min far har tatt bildet av den ivrige svartbjørnen som til min store glede fulgte etter bilen vår i Yellowstone i Wyoming, da jeg var mindre enn ett år gammel.»

  

   

• • Utgivelsesdato: 14.10.2025

  • ISBN 978-82-84750-13-2

  • Språk: Bokmål

  • Innbinding: Innbundet

  • Sidetall: 92

   

•  

  «… nett den boka du ikkje visste du ønska deg til jul […] Dag Øistein Endsjø har her laga ei bok som på vakkert vis plasserer oss menneske inn i ein samanheng med dei Gud har skapt oss saman med.»
  Sofie Braut, Dagen

• Dag Øistein Endsjø (f. 1968) er professor i religionsvitenskap ved Universitetet i Oslo og har lenge vært en tydelig stemme i offentligheten. Han har skrevet en rekke bøker, blant annet om overgangen mellom gresk religion og tidlig kristendom, død og udødelighet, sex og religion, menneskerettigheter og populærkultur, og er utgitt på tretten språk. Endsjø har dessuten skrevet flere hundre kronikker og populære tekster i ulike media, ikke minst om dyr og natur.

Olav H. Hauge og trea : om å sjå naturen – og klimakrisa no!

Anne Karin Fonneland

329,00 kr

Last ned omslag: ⥥

Anne Karin Fonneland
OLAV H. HAUGE OG TREA : om å sjå naturen – og klimakrisa no! 

Ei nydeleg bok som gjør deg enda mer glad i naturen! 

«… Med boka skriv ho seg inn i ein nynorsk essaytradisjon av forfattarar som Garborg, Økland, Fløgstad og Fosse.»
Arne Sunde, Dag og Tid

«Er Folgefonna i ferd med å smelta?» Ved skiløypa er isen sokke 55 meter sidan 2008. Under breen er det dalar som kan verta fylte med vatn. At Folgefonna ein gong kan sleppa innsjøar, vil me helst ikkje tenkje på. Økosystemet me inngår i, er truga. Olav H. Hauge såg dette tidleg, noko forfattar Anne Karin Fonneland byrja skriva om etter å ha vorte uroa over det ho såg. Historia til Fonneland er tankevekkjande, fengslande og viktig.

Bla i boka på ISSUU

• Bokinfo
• Detaljer
• Om forfatteren
• Anmeldelser

• Eg vil ha det normalt, skriv Anne Karin Fonneland.

  Årstidene i Hardanger er blitt annleis; ikkje mykje, men merkbart. Endringane er synlege både for bønder som lever av jorda og for dei som lever med og i landskapet. Over fjorden skin den mektige Folgefonna. Breen har fått eit grått skin. Men kva er naturleg variasjon og kva skuldast klimaendringar? Klimaforskarar skildrar gradvise økologiske endringar som shifting baselines. Kva som er normalt i naturen, er i endring. Kva språk har me for desse små, konkrete endringane?

  I denne boka tek Fonneland lesaren med inn i eit vakkert landskap, for mange kjent som den biletskjønne nasjonalromantikkens tablå: plommer, bløming og turisme. Me får vere med på pleie av epletre og høyre om fellesskap knytt til trea. Trea har sett djupe spor i kultur og arbeidsliv, i handverk, mytar og diktekunst. Dette er ei bok om denne kulturen med sine mangfaldige sjikt av meining og levd liv, personlege minner, sansingar og opplevingar, kombinert med nære lesingar av Olav H. Hauge sine dikt og dagbøker.

  Fonneland minner om at Hauge såg tidleg at menneska ikkje berre inngjekk i harmoni med naturen, men skapte kritisk ubalanse over tid. Ho skildrar korleis det å ha eit nært forhold til, og omtanke for naturen, er blitt noko samansett, av og til plaga. Me ikkje berre ser på naturen, men er sjølv del av den. Økosystemet me inngår i, er truga. Historia til Fonneland er tankevekkjande, fengslande og viktig.  

• • Utgivelsesdato (formell): 12.04.2021

  • ISBN 978-82-92922-73-6

  • Språk: Nynorsk

  • Innbinding: Innbundet

  • Sidetall: 144

   

• Anne Karin Fonneland (f. 1956) er fra Sunde, der hun også bor i dag. I 1996 debuterte hun med diktsamlinga Marmormjølk, som sammen med en rekke seinere diktsamlinger har høstet gode kritikker.

  I tillegg til bøker for barn (seinest i 2017), kom hun med debutromanen Apalgard i 2014.

  
  
  

• «… Med boka skriv ho seg inn i ein nynorsk essaytradisjon av forfattarar som Garborg, Økland, Fløgstad og Fosse.»
  Arne Sunde, Dag og Tid