Du ser dem i det flakkende lyset av fakkelen du har bragt med deg. Dyr. Mengder av dyr. Et utall av ulike dyr malt titusener år siden på huleveggene langt inne i det massive fjellet. Det er mammuter og fugler, vortesvin og urokser, steinbukker og huleløver. Og mange flere. Alle dypt inne i bergets mørke.
Idet dyrene farer over huleveggene kan vi ane at noe skjer. I spillet av lys og skygger får vi en fornemmelse av urgamle beretninger. Beretninger om dyr i møte med mennesker, om dyreflokkers vandringer, om enkeltdyr og deres skjebne.
De sirlige fremstillingene vitner om en uendelig dyp respekt for hver og ett av dyrene. Hvert individ er omhyggelig fremstilt. Hvert eneste dyr fremstår som et levende, pustende, tenkende vesen. Akkurat som oss selv.
Hvilke beretninger som en gang ble fortalt om disse vakre dyrene, husker vi ikke lenger. Om vi synes å høre gjenklang av forgangne stemmer i hulegangene, forblir de for alltid hinsides vår fatteevne, umulig å skille fra lyden av dryppende vann, av de uendelig svake vindpustene som når helt inn hit og fra lyden av de mange små vesenene som bebor disse stedene.
Men hva vi ser, er et vitnesbyrd om hvordan dyrene siden tidenes morgen har fylt så mange av våre viktigste fortellinger, våre myter og våre hellige beretninger. Akkurat som i dag. Akkurat som gjennom hele vår historie.
Dyrene og vi er forbundet i et fellesskap av fortellinger. En uendelighet av fortellinger som utgjør vår virkelighet, vår tro, vår verden. Fortellinger om hvordan vår tilværelse er uløselig knyttet til våre medskapninger, om en grunnleggende respekt for dem vi deler vår verden med, om en dyp forståelse av hvordan dyrene også har sin egen virkelighet.
Dyrene som har vært der på huleveggene i mangfoldige årtusener, er slik en evig påminnelse om den sentrale rollen dyrene har og alltid har hatt i beretningene som omgir oss. I beretningene som fyller vår tro. I fortellingene som sier oss hvem vi er. I historiene som definerer selve vår menneskelighet.
Men om vi skal se nærmere på hva religionenes beretninger sier om forholdet mellom mennesker og dyr, bør vi kanskje først gå tilbake til begynnelsen. Helt til begynnelsen.
Eksempel fra teksten om bokens illustrasjoner:
side 20 | I Guds umiddelbare nærhet
Billedmontasjen er av Maria og Jesubarnet sammen med forskjellige dyr jeg selv har fotografert, stort sett ute i naturen. Disse inkluderer blant annet en liten dansende fugl som fulgte etter meg i Mount Pitt-skogen på Norfolkøya, en av gorillaene jeg for over tretti år siden møtte etter å ha vandret i timevis i fjellsidene i nasjonalparken i Virunga øst i Zaïre, en due som ble klekket ut og vokste opp på balkongen min på Oslos østkant, en selskapssyk firehornet vær som stadig kom bort til meg for å bli klappet på Kirk Michael-kirkegården på Isle of Man, den da omtrent 185 år gamle skilpadden Jonathan som jeg fikk møte der den holdt til i hagen til guvernørboligen på St. Helena, en høne som passet godt på ungene sine som jeg møtte utenfor den gamle tyske katedralen i Togoville i Togo, en vandrende landkrabbe jeg traff en sen kveld på et fortau i Oranjestad på Aruba, en av de mange fine lundefuglene jeg fikk møte over tretti år siden på Whalsey på Shetland, en fregattfugl som hilste på meg på Nauru, en selunge som hoppet opp i kajakken min i Walvis Bay i Namibia, en nysgjerrig viscacha som plutselig satt der og så på meg i Urubamba i Peru, en bavian med ungen sin jeg traff i veikanten i fjellene utenfor Abha i Saudi-Arabia, et ekorn jeg matet i universitetsparken i min fødeby Ann Arbor, Michigan, en sommerfugl på den vesle kanaløya Herm, en hyggelig pelikan i Lambaréné i Gabon som var etterkommer av Parsifal, pelikanen som i sin tid var slik en god venn av Albert Schweitzer, en sulten lemur jeg traff på parkeringsplassen til N’Gouja-stranden på Mayotte, og en lettet pansermalle jeg så i et akvarium i Trondheim som i sin tid førte til at jeg skrev et lenger essay om den i Syn og segn. Min søster Christine har tatt bildet av rypen i vinterdrakt som likte å holde seg i nærheten av mennesker på Nevelfjell, mens min far har tatt bildet av den ivrige svartbjørnen som til min store glede fulgte etter bilen vår i Yellowstone i Wyoming, da jeg var mindre enn ett år gammel.»
